En solskinnshistorie

Kjære leser. 

Dette innlegget handler om min eldste sønn. 

Jeg har fått lov å skive noe om hans reise ned i vekt, og om hvordan jeg som hans mamma mer og mer ble bekymret for hans vektutvikling. 

Jeg måtte ta den "vanskelige praten", som jeg fryktet kunne sette hele vår gode relasjon på prøve, og ta sjansen på at han tok budskapet uten å skyte budbringeren. 

På toppen av fjellet, ny livsstil begge to

Stor mamma, liten gutt.

Martin er i sitt 24 leveår og pappa til en liten gutt som straks fyller ett år. Han bor sammen med sin fine forlovede og de lever livet som småbarnsforeldre og gjør en fantastisk innsats for mitt første lille nydelige barnebarn. 

Martin var det man kaller normalvektig i sine første leveår. En glad gutt med mange gøye påfunn og helt herlig å være sammen med. Slik er han ennå, en omsorgsfull og herlig gutt/mann som det er umulig å ikke bli glad i når du møter ham. 

Men det er ikke dette jeg skal fortelle om denne gangen, men om hvordan livet som overvektig mamma, med skjult overspisingslidelse, kunne påvirke min sønn på den måten det gjorde. Dersom det virkelig er slik at sånne tilstander kan påvirke de rundt deg? Eller kan det være genetisk? jeg er usikker på hva som er rett her. 

Det er ikke lett å være overvektig selv, og for meg ble det enda mer fortvilende da jeg sakte men sikkert oppdaget at barnet mitt også la kraftig på seg i oppveksten, og jeg føle meg ute av stand til å stoppe det eller hjelpe ham ut av det vonde og vanskelige om overvekt fører med seg av vonde følelser og problem med klær og trivsel. 

Jeg hadde ikke mot til å prate så mye om det, og hadde vel egentlig nok med meg selv, og mitt problematiske forhold til mat, følelser og vekt.  

Når jeg tok mot til meg, for å snakke med ham om vektproblematikken, gikk det alltid galt, og jeg angret på at jeg hadde blandet meg. 

Vi fikk helt grei oppfølging fra det offentlige tilbudet når vekten hans ble for høy da han var barn/ungdom, og det kunne være fare for helsen hans. Slike tiltak det offentlige kan tilby er flotte, men de virker bare dersom en selv er motivert og klar for å gjøre de store endringer som skal til for å lykkes. Verken jeg eller min sønn var så veldig indre motivert for å gjøre endringer, men jeg vet at vi hadde på samvittigheten at vi burde og måtte gjøre noe, uten at det virket inn på vektreduksjon eller de usunne vanene. Det var kanskje derfor vi skjulte så godt vi kunne alt vi visste at vi ikke burde spise? 

I påsken 2023 var Martin på besøk på hytten vår, og jeg kjente at nå var jeg atter en gang alvorlig bekymret for hans tilstand. Han hadde den siste tiden lagt kraftig på seg, og han virket i dårlig form og egentlig litt trist og nedstemt. En mor kan merke sånt. Det var ikke mange ukene igjen til de skulle bli foreldre, og spenningen var stor. 

På selveste påskeaften tok jeg mot til meg, og ringte til ham. Jeg gruet meg veldig til å fortelle ham hva jeg hadde på hjertet, og jeg var redd for at hen skulle bli sint, lei seg og såret pga mine ord. Jeg kan ikek huske alle detaljer i hva jeg sa, men budskapet var klart, hardt og brutalt: Dersom du vil se din sønn vokse opp, må du gjøre noe drastisk med livsstilen din. Martin viste ingen tegn til å bli verken såret eller sint, men jeg vet at mine ord rammet ham hardt. Jeg sa at siden jeg er kursveileder for Grete Roede, og har gått veien selv, kunne jeg gjerne gi ham noen tips og råd når han var klar for det. han kunne også melde seg på et kurs, og jeg ville er enn gjerne anbefale ham til en av mine gode kolleger i Roede. 

Jeg hørte ikke noe mer fra ham om dette på lang tid.

Lille Matheo kom til verden, og familielykken ble stor, ja, livet ble snudd opp-ned på alle måter. 

Høsten 2023, en helt vanlig kveld, ringte Martin til meg. Nå var han klar til å gjøre endringer i livet sitt, og han og samboeren ville gjerne starte en sunn livsstil sammen. Martin fortalte at han hadde tenkt mye på det jeg sa til ham den dagen i påsken. Han ville prøve seg "på egenhånd" med Roedemetoden, bare bruke appen og moren sin. 

Det har egentlig ikke vært nødvendig å "hjelpe" ham ned i vekt, han har i løpet av 7 måneder tatt av 45 kg, og det beste av alt, han er blitt glad i å løpe!! 

Han nyter god mat og sjokolade i helgene, og det gjør at han holder ut denne omfattende endringen. han er blitt bevisst hva kalorier er, og alle sine uvaner og unødvendige måltider. Det at han og forloveden har valgt å leve sunt sammen, gjrlø det mye lettere for han å holde fokus, og lage gode og sunne rutiner og vaner for litte Matheo. Dette er stort, og i skrivende stund renner tårene hos undertegnende. 

Det var vanskelig for meg å legge om livsstilen, å på en måte frata barna den mammaen som alltid satt fram litt "kos" og lå på sofaen så så film og var "tilstede" Det å bli den mammaen som serverte mer og mer sunn mat, og som brukte mer tid på å trene selv og dermed være litt mindre med barna enn det som jeg kanskje burde. 

Men når jeg ser på blant annet min sønn nå, på hva han har fått til, hvor frisk, glad og sunn han er, så forstår jeg at det var verdt det, og at jeg har klart å påvirke i riktig retning også. 

45 kilo lettere

Jeg er så stolt av det Martin har oppnådd, 

ja, jeg er stolt av det alle mine barn har oppnådd. 

De viser meg så ofte at når livet byr på motgang og vansker, løser en det selv når en er klar for det og når det å ha det vondt ikke er særlig "attraktivt" lengre. 

Jeg får nok aldri svar på om det var min "feil" at han fikk sine overvektsproblemer, og jeg kommer nok heller aldri til å få svar på om min suksess motiverte ham. Jeg velger å være i fred med alt som har skjedd i vårt liv som mor og barn, og fokusere fremover, på alt det fint og gøye vi har planer om å oppleve sammen. 

Klem fra Marianne 

PS! Ønsker du hjelp til å endre livsstil for deg selv eller noen du kjenner? Her er link til mine kurs

Roede-kurs: Kursleder Marianne Knudsen

 

Overspisingslidelsen og jeg.

 Hei. 

Forrige lørdag var det feiring av Grete Roede sitt 50 års jubileum og i den forbindelse en flott convention for alle oss som er Roede-veiledere i Norge. Vi møttes på et hotell i Oslo, og det er alltid en glede å se alle sammen, for vi møtes ikke like ofte som vi skulle ønske at vi kunne møtes. 

For noen måneder siden ble jeg kontaktet av fagansvarlig i Roede (Karoline) med spørsmål om jeg kunne tenke meg å dele av min litt mørkere side av min livsstilsendring, nemlig temaet overspisingslidelse. 

Jeg sa ja med en gang. 

Hvorfor gjorde jeg det egentlig? Jg som liker å dele med verden det jeg er stolt av og fornøyd med, liker jo ikke å dele av denne siden ved meg selv, for det har jo alltid vært hemmelig, flaut og skamfullt for meg å innse at jeg hadde et problem med maten, og at jeg ble så ekstremt overvektig. 

Jeg hadde god tid til å forberede meg, og lite viste jeg at denne forberedelsestiden ble en enrom healingprosess for meg. Jeg begynte å skrive om alt jeg hadde følt og tenkt og trodd om meg selv i alle de årene jeg overspiste og kanskje var det fagfolk  i dag kaller syk av oversgpisingslidelse. 

Men, led jeg noe særlig? jeg visste jo ikke at dette var en form for sykdom, det var jo slik livet mitt var. 

I denne gode og lage forberedelsestiden kom minner og tanker tilbake. Karoline sendte meg nemlig noen gode spørsmål, til hjelp for å forberede samtalen vi skulle ha i fremlegget om oversgpisingslidelse. 

Jeg hadde en fin barndom med mange gode opplevelser og fine stunder, men jeg vet at dette med kroppen og annerledesheten, en følelse av skam, alltid hang over meg. Etterhvert som barndom gikk over i ungdomstid, ble jeg mer og mer overvektig, jeg husker spesielt at jeg fikk sjokk da jeg oppdaget tilfeldig at jeg veide over 100 kg, jeg veide meg på naboens vekt. Da var jeg ca 13 år gammel. 

Jeg ble av og til satt på slankekurer og jeg fikk lov på å leve på Nutrilett pulverkur. Det var ikke noe press fra mine omsorgspersoner om å gå ned i vekt egentlig, bare en vennlig hjelp for å finne  en løsning på mitt problem. 

Min mormor hadde gått på datidens Grete Roede kurs, så jeg husker jeg  fikk oservert klibrød og naturell yoghurt. Jeg kan huske at jeg av og til levde på så lite mat at jeg besvimte, og en gang fikk jeg en alvorlig hjernerystelse som følge av dette. 

Jeg gikk ned i vekt da jeg var ungdom, spesielt rundt den tiden jeg skulle stå konfirmant, fra jeg tok mål til bunad første gang, til jeg skulle prøve den da den var ferdig brodert, var bunaden og bunad skjorten blitt altfor stor for meg, og måtte sys inn i rekordfart. 

Så i den tiden var jeg skal nok egentlig når jeg ser tilbake på bilder, men jeg var aldri slank i «hodet», jeg visste at jeg var annerledes og ikke god nok, ikke fin nok slik alle andre var. 

Jeg hadde nok allerede da fått meg en knekk på selvfølelse.

 Jeg kunne bruke mye tid på å planlegge hvordan jeg skulle få tak i penger til å kjøpe snop og hvordan jeg skulle få kjøpt det inn uten å bli sett, hvordan jeg skulle få laget meg store middagsmåltider med makaroni, bacon og pølse, uten å bli oppdaget. Min unnskyldning for at spise, var at jeg skulle jo på trening (spilte håndball) og at jeg trengte mat for å få det til. Maten ble egentlig brukt til å dempe smerte, sorg og en lengsel etter å føle meg god nok. Jeg spiste til kvalmen kom, og da kastet jeg opp, og så spiste jeg igjen. Etter dette kom skammen, og alle andre dårlige følelser over det jeg hadde gjort. Det som slår meg er at jeg alltid i starten av en overspisingsepisode følte meg ganske glad, og lett til sinns, og disse følelsene varte helt til det ble for mye mat for magen å takle. 

Det negative selvbildet og tankemønsteret gjorde at jeg veldig seint i livet ble bevisst at jeg hadde en spiseforstyrrelse som het overspisingslidelse. 

Jeg visste om anoreksi og bulimi, men siden jeg bare kastet opp av og til, tenkte jeg at det ikke gjaldt meg. Jeg levde med min forståelse av meg selv, at jeg ikke var god nok, fin nok, og at jeg måtte bli slank for å kunne være like verdifull som alle andre. Jeg hadde en sånn «bare vent» tankegang, bare vent til jeg blir slank, da skal livet bli så bra. For meg ble dette temmelig trist på innsiden, siden jeg aldri oppnådde status «fin». Så mat, spesielt snop, ble min trøst, for da hadde jeg en pause fra alt det vonde, selv om det bare var en liten stund. Jeg drømte om å være en annen enn meg selv. 

• Når skjønte du at du hadde et problem? Var det en spesiell hendelse? ( ett av Karline sine gode spørsmål) 

Jeg vet egentlig ikke, for jeg levde så lenge i fornektelse, så det å innse at jeg hadde et problem kom gradvis. Siden jeg visste at jeg hadde et problem med selvfølelsen og det bilde jeg hadde på meg selv, var jeg stadig på «fisketur» etter komplimenter og bekreftelse på om jeg var god nok eller ikke. Dette tror jeg var litt belastende for de rundt meg, for når bekreftelsen kom, trodde jeg ikke på det de sa, for jeg visste jo bedre enn de at jeg ikke var god nok. Dette kunne det bli konflikter av. 

Da jeg ble bevisst hva overspisingslidelse var for noe, (må ha lest om det et sted), tenkte jeg at det ikke gjaldt meg, altså jeg var ikke klar for å innse at jeg hadde et problem, at jeg kanskje trengte hjelp, eller en forståelse for mine utfordringer annet enn at jeg måtte slanke meg. I en tid jeg fikk psykologhjelp, klarte jeg å innse at jeg ikke var stygg, eller for tung til å være god nok, men at jeg hadde et depressivt tankemønster og syn på meg selv. Jeg våknet veldig da han stilte meg spørsmålet «Hvis du skal på grillfest hos meg, tror du jeg kommer til å veie deg før du får komme inn på terrassen min»? da jeg så for meg dette bildet, måtte jeg le, og jeg våknet på at jeg var på ville veier med min frykt for å ikke bli akseptert. 

Og det ble veldig synlig for meg etter at jeg hadde gått ned 70 kilo og blitt «slank og fin». For da jeg gikk på kurs og da jeg gikk ned i vekt på egenhånd, hadde jeg et strengt regime med meg selv, ingen snop, junkfood eller kaker mm, og jeg trente mer og mer, jeg gikk lange fjellturer, trente med tunge vekter, var med på utallige spinningtimer, og begynte gradvis og løpe. 

Jeg laget meg altså et stort kaloriunderskudd.

 Roedemetoden var lett for meg og lære, og jeg fikk fort på plass en god måltidsrytme, jeg lærte hvor nyttige det var å telle kalorier, og jeg fikk en bedre og sunnere balanse i kostholdet mitt. 

På kurs lærte jeg mye om at «litt er lov» og at det er sunt å kose seg litt, og jeg er som veileder enige i dette nå. 

Men jeg var ikke enig i det da, jeg våget ikke å spise den maten som fikk meg ut i et overspisingskaos igjen. Jeg ble veldig god på å finne sunne alternativer, og jeg ble meget påståelig i at jeg på ingen måte tålte den type mat lengre. I de årene jeg ikke spiste noe av «triggermaten» ble jeg mer og mer kjent med meg selv, med sider av meg selv jeg ikke helt visste at jeg hadde. Jeg ble mer synlig følsom, jeg kunne gråte når noe var trist, og jeg kjente på vonde følelser som kunne sette meg helt ut av spill, smerter i hele kroppen, og hodepine, kvalme, mm. Jeg kjente også på glede, boblende glede som kommer innenfra. 

Treningsgleden ble større og større, og en dag uten trening ble en dag uten mening. 

Jeg visste om at det fantes noe som het spiseforstyrrelser, spesielt hadde jeg lest mye om anoreksi, det synes jeg var så fasinerende, at noen klarte å helt la være å spise. Jeg visste også om har det var en sykdom som het bulimi, at man kastet opp det man spiste, rett etter måltidet/måltidene var over og en følt kvalme og ubehaget var for mye å takle. Jeg fant også ut at mange tok mye avføringspiller, og jeg gjorde det jeg kunne for å få fatt i dette. Jeg kjøpte også ulike slankepiller på nett eller i helsekostbutikk, og tok en del overdoser av alle disse pillene, det rare er at denne bruken av oppkast og piller, skapte gode grunner til å fortsette overspisingen, så ingenting funket for å nå målet, jeg ble bare større og større. 

• Du har gått gjennom en stor livsstilsendring fra å ha hatt et turbulent forhold til mat. Kan du si litt om denne reisen?

 Tanken på kropp og vekt, og på mat og snop tok så godt som all plass hos meg fra jeg var ca 11-12 år gammel. Jeg sier ca for jeg er usikker på når dette startet. Jeg kan huske at fokuset på at min kropp var for stor kom tidligere enn dette, men jeg husker bare kommentarer som at jeg ikke måtte spise så mye, for da ble jeg så tjukk og feit, eller at magen min var for stor, og slike kommentarer som kommer fra familie og venner uten at de kanskje mener noe vondt med det. 

Jeg var nok et barn som var glad i å spise, spesielt søt mat. >Jeg vet at jeg også kjente på det gode selskapet og trøsten enkelte typer mat kan gi. Jeg vil eller kan klage på oppdragelsen eller oppvektsvilkårene mine, jeg har hatt det godt og vært omgitt av mye kjærlighet hele veien. Likevel har det også i vår familie vært utfordringer (sykdom og død) som jeg som barn ikke alltid forstod, eller misforstod, og jeg tror jeg var mye mer følsom og sårbar enn noen rundt meg var klar over. Så allerede i tidlig barndom kan mat ha vært en trøst for meg, samtidig som følelsen av å ikke være god nok, eller måtte forandre meg vokse opp sammen med meg. 

Hyllen i roteskapet er et bilde på hvordan jeg hadde det med mat, jeg hadde poser med smågodt på den ene siden, og Noka-diettens barer og pulverkurer på den andre siden, ingen mellomting i mitt liv, utenom da jeg spakk i de tøffe diettene, da spiste jeg den vanlige maten, mye av den og kjente på en dyp glede over alle de gode smakene som finnes i vanlige sunn mat. Det fine er at når jeg sprakk, så var det lengslene etter grovt brød med pålegg som var triggeren. De turbulente forsøkene mine på å gå ned i vekt, funket i perioder, jeg ikke ned noen kilo hver gang, og dette var jo motivasjon til å fortsette denne pinen og rovdriften på meg selv litt til. Jeg fortalte meg selv at jeg måtte bare være tøffere og flinkere og stå på, så ville jeg nok bli slank og god nok til slutt. Alt i livet mitt skulle nemlig bli bra bare jeg kom i mål med vekten.

Når jeg tenker tilbake på alt jeg har gjort mot meg selv, blir jeg fortsatt litt trist. Det tror jeg er fordi jeg egentlig ikke er en slem person som vil mennesker noe vondt, men det gjaldt liksom ikke meg selv. Jeg var ikek snill mot meg selv, og det mønsteret er utfordrende å få vekk. 

Jeg mener jeg alltid har hatt et sunt fokus på mat, og likt effekten av å spise sunt. Siden jeg er/var en overspiser har jo det å vegre seg for å spise alltid vært en utfordring for meg, jeg er liksom en «jatakk, begge deler» og spiser det som er å spise (litt Ole Brum kanskje). Det er litt rart å si dette, men jeg har mest vegret meg for å spise usunn mat (snop for det meste) sammen med andre fordi jeg visste at dette ikke er noe sunt og at en må begrense seg. Det å begrense seg var veldig utfordrende for meg, både når det gjaldt alkohol, snop og mat. Jeg gjorde det jeg kunne og som jeg trodde virket for å skjule mitt forbruk, men jeg vet jo at det ikke holder å skjule i lengden. 

For mye mat og snop laget overvekt, og for mye alkohol gjorde meg «drita full» (som vi sier på Bergensk). Det at jeg tok avføringspiller og kastet opp viljestyrt, gjorde kroppen min syk, og jeg er til tider fortsatt syk av det jeg har gjort mot meg selv i form av IBS og spiserørsslitasje. Kroppen tåler ikke å bli utsatt for fremtvunget oppkast og misbruk av avføringspiller, i kombinasjon med overspising og ekstreme dietter over så mange år. Min første Nutrilett kur gjennomførte jeg før jeg var konfirmant, jeg fikk lov til å gjøre dette av in mor, siden hun og min søster ville prøve denne nye og fantastiske kuren. 

Å begynne på Roede-kurs økte mitt kunnskapsnivå uke for uke. Jeg fikk en solid kursbok, den røde boken til Grete Roede, og jeg lånte lenge min søster sin før jeg begynte på kurs og fikk min egen. Jeg forstod tidlig at Roede-metoden var nok som passet perfekt for meg, bortsett fra det å begrense meg. Ingen problem å begrense vanlige måltider, men umulig å begrense inntak av snop. Vanlig mat duger, lærte vi, men jeg tenkte at det dugde for de som ikke var så galen etter mat som meg, men måtte fortsatt ha regler og forbud, og passe på å holde meg helt vekke fra tiggermaten. Da jeg klarte å holde dette sporet, gikk kiloene av, noen ganger fort, og andre ganger sakte. I de sakte periodene hadde jeg tilbakefall. Treningen min ble en stor glede for meg, og en måte å avreagere sterke følelser og vanskelige livssituasjoner. Da jeg virkelig ble bitt av treningsbasillen, hadde jeg veiledning fra personlig trener. Han nektet å trene med meg dersom jeg ikke spiste nok, og han brydde seg ikke om hva jeg veide, han bare fremhevet hvor mye muskler jeg hadde i kroppen og hvor sterk jeg kunnen bli. Han trengte aldri å motivere meg til å ta ekstra i, han innså ganske raskt at han heller måtte bremse meg, og sende meg hjem nå jeg var hvit i ansiktet av utmattelse. Min driv etter å overdrive det jeg gjorde med maten var blitt overført til treningen min. Jeg gikk igjennom både skader og utmattelser, fortsatt uten å forstå at jeg var syk av spiseforstyrrelse og det den problematikken det medfører. 

Likevel så har livet mitt lært meg at det er bedre dor meg å overtrene enn å overspise, for treningen stopper av seg selv, mens spisingen ikke har noen stopp, slik jeg opplevde det. Når jeg trener mye, opplever jeg en følelse av å ha både kontroll og belønning. 

Og det gjør det lettere for meg å velge sunn mat, for jeg vil bevare en gode følelsen treningen gir meg, og det får jeg bare ved å ta de sunnere valgene. Jeg har ikke noe stress i kroppen når jeg spiser sunt, og trener godt. 

Det beste er at eg ikke har noen ekstreme dietter eller kostholds-regime lengre. Jeg har det mer slik at jeg sjeldnere og sjeldnere føler tranger til å spise/misbruke maten slik jeg gjorde før. Det har på mange måter fått brenne ut, og jeg takler bedre min usikkerhet og vanskelige følelser når de kommer. jeg har mye mer troen på de positive tilbakemeldingene jeg får nå, jeg tar i hvert fall imot dem med takknemmlighet og glede. Jeg har fått uforventet mye god feedback fra mine kolleger i Roede, go jeg kjenner at jeg våger å ta det til meg. Det er enda et tegn på at jeg er ferdig med å være så slem mot meg selv, og overbevist om at ingen liker meg. Så det er dermed lite "vanskelige følelser" igjen å spise på, og sulten min etter å bedøve er borte. 

Det jeg vil avslutte med er at jeg vet ikke om det finnes en "god måte" å bevisstgjøre noen du vet kan streve med overspising/skjult spising, annet en nå opplyse dem om at du "vet hva de driver med". Og da setter en jo hele relasjonen på prøve for det er jo både fornærmende og vondt dersom noen påpeker at du er overvektig eller at det kan se ut til at du spiser i det skjulte og at det blir for mye av den usunne maten. 

Jeg vet at jeg i min jobb som kursveileder kan hjelpe og veilede de som strever fordi jeg våger mer og mer å være ærlig og sette ord, eller lys på det som er mørkt, flaut eller skamfullt. Men jeg vet ikke om den som oppdager at en har et problem har mot nok til å be om denne hjelpen, selv om dette er veien ut av noe som en ikke selv klarer å se ende på. 

I mitt neste innlegg skal jeg dele en fantastisk glede med dere som handler om veien ut av ekstrem overvekt og følelsesspising. 

Tusen takk for at du leser bloggen min, det setter jeg stor pris på. 

Vennlig hilsen Marianne

På godisbutikken.

 Det er vinterferie og vi er på tur. Vi har krysset grensen og kommet oss til Sverige, vi har kjørt i mange timer og ser frem til en god bein-strekk på I Svinesund. Vi skal på godisbutikken å handle inn snop til påsken, det er greit å ha litt på lager av det barna liker best. 

 Det er mulig å kjøpe inn i store mendger på denne godisbutikken, og det er nok litt billigere enn hjemme også. Håper jeg da. 

 Det er slik bokser med snop som er foretrukket, for da blir ikke jeg fristet til å forsyne med i det skjulte eller snike meg til noe. 

. Det er også rader med smågodt på denne butikken, et hav av snop i alle fasonger og du kan virkelig gå det vill i både lukter og synsinntrykk

  . 

Ikke min pose, så da kan jeg smile

For meg er det både himmel og helvete å være i en sånn butikk. Luktene av sukker og synsinntrykket vekker noe i meg som jeg overhodet ikke liker eller kjenner at jeg har kontroll på. 

Det vil si jeg trodde jeg hadde fått kontroll på meg selv her nå, etter så mange år med kamp og mestring, med behandling og holdningsendring. Jeg verken skal eller vil bruke snop, sukker eller fet mat til å døyve vanskelige følelser, jeg har bestemt meg for å heller ha det vondt når livet kommer med utfordringer som er vonde å takler for meg, slik smerte er jo ikke farlig, men gir muligheter for vekst, utvikling og mental styrke. 

Da vi nesten var ferdige med å handle det vi skulle ha, kjente jeg at jeg hadde lyst til å plukke med meg noen biter med fugde/karamell som jeg liker veldig godt. jeg har ikke noe strengt snope-forbud lengre, men øver meg på å nyte langsomt det jeg liker bet, i stedet for å leve etter strenge regler, eller hive i meg uhemmet. Finne den gylne middelveien liksom....

Jeg fant meg en papirpose, og begynte forsiktig å putte noen få biter med FUGDE-biter, av ulik sort og smak. Uroen i kroppen kom snikende, jeg kjente på økt hjertebank og difuse smerter i mage og i brystet, det begynte å suse i hodet. Planen min var på plukke med meg ca 10 biter med mine favoritter, men denne planen forsvant fullstendig. 

Det var som om noe i meg overtok kontrollen, jeg gikk hvileløst mellom radene med smågodt, posen i hånden min ble tyngre og tyngre. De jeg var sammen med forsvant litt for meg, jeg visste at de var der, men de var der liksom ikke likevel. Min mann sa noe til meg, og smile vennlig, men jeg oppfattet ikke hva han sa. Jeg kjente på tyngden av posen, og så kom skammen, og det gjorde så vondt i "hele meg", jeg ville bare forsvinne derfra. Vi skulle gå å betale, men jeg kjente på hele meg at jeg på ingen måte ville ha med meg den posen jeg hadde i hånden min. Jeg visste nemlig at den bare kom til å plage meg, jeg kom ikke til å klare å kose meg med det, bare spise og spise til det ble tomt og så ville jeg bli veldig dårlig både fysisk og psykisk. Jeg visste at jeg ville mest av alt sette fra meg hele posen i butikken, selv om jeg vet at det ikke er noe kjekt for de som driver slike smågodt butikker. Jeg måtte altså droppe høflighet og god oppførsel overfor butikkeier, og bare gjøre det beste ut av en situasjon med dårlige valg og dårlig oppførsel uansett hvordan jeg gjorde det videre. Så full av skam, og noen andre vonde følelser  jeg ikke forstår hva er, kom jeg meg ut derfra uten denne store tunge posen med "dop". 

    Yngstejenten vår (bonusjenten min) fikk selvsagt lov å kjøpe seg den godisen hun hadde lyst på, og i skrivende stund sitter jeg her og kjenner på luten av snop fra hennes pose. Jeg er ikke fristet til  å forsyne meg, det er hennes godteri og da holder jeg meg unna.

 Men jeg kjenner på hodepine, kvalme og uro, fordi slike lukter vekker noe i meg som jeg trenger å bearbeide, når jeg finner ut av hva det er for noe. 

Jeg har mine metoder, jeg har også mine løpeturer og hjelper meg å lytte til min indre stemme. 

Det som slår meg er at jeg er ferdig behandlet fra min spiseforstyrrelse fordi jeg ikke overspiser lengre, men jeg har ikke fått tak i alt som ligger under av følelser og og hvordan jeg skal takler det uten å "ruse/dope" meg når livet skjer. Det er dette som må få min oppmerksomhet nå, selv om det kan svi litt og gjøre vondt. 

Jeg er heldigivis ikke så ofte på slike butikker, så jeg trenger ikke utsette meg for denne påkjenningen. Men jeg må nok forholde meg til denne delen av meg selv likevel, og slutte å skamme meg over den jeg er. 

Kanskje min åpenhet kan hjelpe deg eller noen du kjenner som strever med eller har opplevd liknende situasjoner? 

Jeg tror ikek jeg er den eneste som har følelser som går i krøll av og til. 

Heldigvis så har jeg et liv som er godt, med så mange mennesker som like meg for den jeg er. Jeg er dypt takknemlig for alt livet har lært meg og vet at dette som skjer/skjedde nå, err en del av planen min skaper har valgt for meg. 

Hilsen Marianne 

Maratonfokus??

Hei.

Nå kjenner jeg at jeg har lyst å virkeliggjøre drømmen min. Jeg vil trene for å nå målet mitt om å fullføre et helt maraton-løp. Det betyr mye for meg å få mestre dette, for det å kunne løpe har gitt meg så mye godt i livet. 

 Når utfordringene har stått i kø, har løping alltid hjulpet meg å finne veien ut av stresset og påkjenningene livet har å by på. Løpegleden er blitt en viktig del av livssgleden og min nye identitet etter jeg ble frisk av spiseforstyrrelse og fedme. 

Så da er jeg i gang med å gjøre meg selv rustet både fysisk og psykisk til å mestre distanse og den opptrening som skal til. 

Gleder meg og er veldig spent på å finne ut hva jeg tåler og hvor god jeg kan bli. Jeg har en konkurrent, og der er meg selv, det er mitt nye jeg mot mitt gamle jeg, jeg skal vennlig vise mitt «gamle jeg», ar jeg kan få til det jeg vil og at jeg er i stand til å gjøre det som kreves.

Hilsen Marianne «ekte baktroppsvinner»

Da løpepresset tok slutt.

 Hei. 

For de som kjenner meg (litt eller mye) og for de som har "fulgt" meg en stund, vet noe om at jeg har en greie med løping. 

Jeg har på mange måter kjempe meg til en ny vane, og en ny glede i livet med løpingen, der utgangspunktet mitt var at løping var for tungt til å det var noe jeg maktet å gjøre. Jeg kunne løpe litt som håndballspiller, men det ble aldri noen løpeturer eller noen glede ved det. 

Så hadde jeg en ulykke, noen operasjoner og så kom den store livsstilsendringen der alle vaner i livet ble snudd og vent på og jeg plutselig oppdaget at jeg elsker å løpe langdistanse og begynte å sikte mot å bli en maratonløper. 

i denne prosessen har jeg hatt utallige gode løpe-opplevelser både med og uten stoppeklokke og medalje. I vår ville jeg sette meg et nytt mål igjen, halvmaraton på Knarvikmila nå i begynnelsen av september og jeg ville gjøre det bra, bedre enn før i hvert fall. Jeg hadde som mål å bli en bedre løper og søkte mye etter et godt og motiverende løpe-program. 

I en samtale (på epost) med Henning Holm, øverste sjef i Roede, og dermed også min sjef ;) gav han meg et tilbud om å lage et treningsprogram som ville gjøre meg til en bedre langsdistanseløper. Det var bare å gjøre som programmet sier. Og det gjorde jeg. Og jeg opplevde å bli bedre, litt raskere og mer utholdende. jeg holdt på med dette helt til sommerferien min begynte og vi reiste på seiltur. Jeg løp da vi var i havn også, men det var litt utfordrende å løpe med så mye "sjø" i beina. Jeg har ofte hørt utrykket "livet skjer" og plutselige oppstod det hendelser i livet som fikk stress og bekymringsnovået i kroppen min til å stige. Dette er ikke en uvant situasjon for meg og jeg har ofte brukt løping som avstressende faktor og hatt god nytte av det både stress-messig og "løpe-messig". Jeg har også brukt løping som en viktig faktor i det at jeg har forandret meg, og endret livsstil. 

Denne gangen ble alt annerledes. Først trodde jeg at den dalende løpeformen var på grunn av "sjøbein" og litt trøtthet etter mye trening før ferien begynte. men hvile ville ikke hjelpe. Kroppen ble bare mindre og mindre løpevillig. En  annen ting som bekymret meg var at jeg begynte å grue meg til løpet mitt den 2 september. Jeg kjente på et press som fikk meg til å stoppe å løpe. Jeg kjente på en uvilje til å stille til start, jeg ble nedstemt trist og litt lei meg...? 

Og så kom dette med ære og stolthet litt i veien, for kan jeg tillate meg å gi opp når selveste sjefen i Roede lager program og heier på meg? Det er mye rart en kan stresse seg opp over og det er fint å oppdage at jeg fint kunne trekke meg uten å være en skuffelse for noen. 

Jeg fant ut at utfordringene som kom kastet på meg i sommer egentlig ikke hadde noe med saken å gjøre. Jeg er rett og slett bare ferdig med å kapp-løpe med andre for å få en medalje jeg føler jeg egentlig ikke fortjener. Når jeg er med på en konkurranse, liker jeg å være god, være en vinner, eller i hvert fall i nærheten av å vinne noe, og det er på tide å gi slipp på hun som må bevise at hun ikke er lat og tjukk lengre. 

Så jeg vil si at jeg er blitt en bedre løper og et "bedre menneske" ved å gi meg med å gjøre det jeg egentlig ikke har så lyst til innenfor denne sporten og ellers i livet. Jeg er, har alltid vært og kommer nok alltid til å være mektig imponert over alle som løper, som vinner og som er gode løpere i denne verden. Men det er noe jeg likevel ikke skal være med på selv, jeg skal bare løpe, jogge og nyte det å være i bevegelse, i å være en bedre  løper enn jeg var før, eller en god jogger som kan høste god helse av gode løpeturer. 

Klem fra Marianne. 

Seilbåtferien.

 Det er ferietid for meg og familien og det er fantastisk  godt å ha fri. 

Denne gangen bestemte vi oss for at vi ville leie seilbåt. 

Jeg har aldri vært vant til å være i båt, som barn var det for det meste bilferier vi hadde og var vi på sjøen var bilen med, for å si det sånn.  Det å seile er min mann sin store lidenskap, og det ble for meg noe nytt som jeg ofte har vært nyskjerrig på å prøve. 

Siden jeg ikke var så båtvant i forkant, var jeg veldig spent på hvordan dette skulle bli. Vi fikk leie Anita Botnevik sin båt, hun driver FjordFun og har en nydelig fin seilbåt som gav plass til oss voksne og tre barn. 

Jeg avtalte med min gode mann at han skulle vært sjef på dekk og fortelle meg klart og tydelig hva jeg skulle gjøre når vi satte seil og jaktet på god vind. Jeg hadde i forkant begynt å lese meg litt opp på seiling, en bok som heter "illustrerte Seil -& Riggtrim. 

Jeg leste noen sider i denne boken, og ble etterhvert i tvil om jeg i det hele tatt kunne lese. Jeg skjønte ingenting. Boken bli med på båten, og den ble liggene uåpnet nede i lugaren de første dagene. 

Etterhvert som det kom litt vond, kunne vi sette seil og jeg fikk oppgaven å stå ved roret og holdet stø kurs, eller vende styrbord eller barbord når jeg fikk beskjed om det. Jeg kjente på et stress og et behov for å gjør det rette, og etterhvert kjente jeg på gleden og mestringsfølelsen ved å få til å gjøre som jeg fikk beskjed på, og etterhvert også ikke trenge å få beskjed om hva jeg skulle gjøre, jeg forstår det liksom litt sånn instinktivt selv. Det som manglet var til syvende og sist å bare stole på meg selv og har tillit til det jeg ikke visste at jeg hadde lært meg. Min mann sier jeg har hatt ni dager med en veldig bratt læringskurve, og at jeg må ha mer tillit til meg selv og det jeg faktisk får til. 

Jeg har på ingen måte lært meg å seile på ni dager, jeg har så vidt lært meg hva jeg skal gjøre når vi skal til og fra kai. Jeg vet hva en fender er, go jeg begynner å få til noen av båtknutene. Det viktigste jeg har lært ombord er å jeg virkelig elsker å være på vannet og at seiling er fantastisk gøy. 

Jeg kan ikke påstå at dette har vært den beste ferieopplevelsen jeg har hatt til nå, men det er ganske så nært. For når vinden tar tak i båten, motoren er av, og du bare hører lyden fra sjøen og seilene, da treffer det et punkt hos meg som gir meg en enorm følelse av frihet og ro. 

Sliten (på en god måte) og full av bølger i kroppen, gikk vi i land for siste gang for denne ferien, og er i gang med å drømme om (og spare til) egen seilbåt en gang i fremtiden. 

Det er rart hvordan livet på sjøen flytter inn i kroppen, for 4 dager etter at vi kom hjem er jeg fortsatt full av bølger i kropp og sinn. Jeg vet det går over, og at det er helt normalt. Dette kan jeg leve med, og det var rart hvordan det å ta meg en løpetur når vi var i havn, ble temmelig utfordrende fordi det var som om fortauet gynget når jeg prøvde å løpe. Så det ble heller noen rolige turer på beina for å få i gang litt slitne seilbåtmuskler.... Jeg tror jeg var meget anspent og stresset i starten, og så fant je roen mer og mer og nå lengter jeg allerede etter neste tur. I vår egen båt, og jeg skal vente en stund, til den rette båten kommer og livet gir rom for den friheten livet på sjøen trenger. 

Gleder meg stort. 

Hilen Marianne 

Bloggen er 10 år, det må markeres

Hei. 

Det er blitt 10 år siden jeg begynte med denne bloggen, og mye har skjedd med meg på disse årene.  

Det er interessant for meg å ta et tilbakeblikk på hva jeg skrev, og det har jeg gjort litt nå. Det tok ikke mange minuttene da jeg begynte å lese før jeg kunne kjenne igjen de følelsene som lå bak de ordene jeg skrev den gangen. Så jeg stoppet å lese, for jeg kunne kjenne at det ville påvirke meg negativt. Likevel tror jeg et tilbakeblikk er viktig, for selv om jeg er fysisk sett slankere nå, og lever et sunnere og sprekere liv, er det fortsatt et "troll" under broen som kan true med å komme å ta meg . 

Jeg har forandret meg på mange måter siden den tiden før jeg begynte å blogge om min livsstilsendring. Gradvis har jeg kommet meg vekk fra den Marianne som var ekstremt overvektig (type farlig fedme med en BMI på 54...) og som hadde et trist negativt tankemønster om seg selv. Den Marianne hadde i følge henne selv ingen verdi eller tilhørighet i denne verden. Jeg hadde en indre uro og en overbevisning over at jeg egentlig ikke passet inn i det livet jeg levde. Og jeg lengtet så sterkt etter å passe inn at jeg til tider ikke helt fikk tak i hvem jeg var. Det er helt rart for meg nå å sitte å se på gamle bilder, eller være på steder jeg jeg var mye i den tiden, for det kan vekke gamle minner og følelser som jeg ikke har vært bevisst at var der. Jeg vil ikke påstå at det er "traumer" i dagens forståelse av det ordet, men det er minner som svir og som kan gjøre noe med meg og kroppen min.  Min mann beskriver det som om "lyset" slukkes i øynene mine og jeg trekker meg helt inn i meg selv. 

Det er godt å være bevisst på dette, og øve på å holde den gamle Marianne unna. Jeg har for lenge siden lært meg å snu negative tanker til noe postitivt, men det er ikke like lett å snu vonde og negative følelser, eller følelses-mønstre. Jeg har kommet fram til at den nye Marianne må trøste og forstå den gamle Marianne, for hun gamle er både såret og fornærmet, og føler seg sviktet og u-elsket. Dette stemmer ikke med virkeligheten slik jeg sen den nå, og det er viktig å trøste og forstå og være litt selvmedfølende her synes jeg.  Dette fungerer fint for meg. 

Da jeg holdt på å gjennomføre en løpetur tidligere i dag, gikk det opp for meg at jeg øver like mye på positive tanker som jeg øver på å bli en bedre løper. Det henger tett sammen. La meg forklare: 

- Jeg vil delta i halvmaraton på Knarvikmilen i begynnelsen av september. Jeg drømmer om å være i så god fysisk form at det blir en god opplevelse å gjennomføre løpet. Jeg liker langdistanseløp. Når jeg tenker på at jeg skal gjøre det, kommer de negative tankene sigende inn i hodet mitt. da gjør det fysisk vondt å løpe og jeg får ikke opp farten. Jeg kan tenke at jeg ikke er så god som alle de andre som skal løpe den dagen, og at jeg blir sist i mål (igjen). 

- Når jeg tar en prat (indre dialog) med disse tankene, trøster jeg det som er trist, og jeg støtter det som er negativt. Jeg kan si til meg selv at jeg forstår godt at jeg tenker slik om meg selv, siden jeg har tenkt sånn så lenge jeg kan huske. Jeg oppmuntrer meg selv til å gi plass til det nye gode livet mitt, og jeg minner meg selv om at jeg er 100 ganger bedre enn den "gamle " versjonen av meg selv som mente at løping av galskap og ikke noe for meg. 

Jeg må innse og forstå (i min høyre overfølsomme hjernehalvdel) at det aldri har vært meningen eller hensikten at jeg skal bli det jeg tror er som alle andre. For hva er det egentlig? 

Vel, jeg innser at jeg har funnet en vei ut av det mørket jeg på innsiden befant meg i. Det kunne jeg ikke slanke vekk, det har jeg måttet bruke disse 10 årene på å komme meg på utsiden av. jeg er på mange måter ute i lyset nå, jeg kjenner det og jeg ser det. Det eneste jeg er på vakt ovenfor, er at "veien" er åpen begge veier, mellom lys og mørke, sånn mentalt. Litt mørke er kanskje ikke så ille i blant, men jeg foretrekker å holde meg i lyset mitt. 

I de siste årene har jeg "sprengt" noen grenser jeg hadde satt opp, jeg våger å stole på kroppen min og at prosessen min ikke er over. Som jeg skrev om for noen år siden, så er det VEIEN som er målet, og drømmene som er drivkraften. 

Jeg har drømt om en god del og nå blir det mer og mer virkelighet. 

Jeg har tro på å øve, trene og aldri gi opp. 

En ting til som er brenn-viktig for meg nå, er å ikke OVERTENKE alt som har med dette løpet å gjøre. Dette er enda et mønster som jeg ikke liker å være i. Jeg vet med sikkerhet at da sliter jeg meg ut mentalt og så er løpet kjørt før det er startet. Til nå har jeg kost meg delux med mitt flotte løpe-program, og jeg oppdager at jeg blir overrasket og imponert over å kjenne at løpeformen stiger, og at jeg sakte med sikkert er blitt raskere på kilometeren. Dette skjønner jeg har mest med mental trening og -"hygiene" å gjøre, det er ikke lov med skitne og negative løpe-tanker mer. 

Jeg vet at jeg flere ganger spolerte min ned-i-vekt prosess ved å tenker negativt om den. Tanker ble til handling og jeg motarbeidet meg selv. Så dette må jeg passe meg for nå, og det tror jeg at jeg får til, siden tankens kraft er så sterk hos meg (og sikkert alle andre tenkere). 

Så da bare fortsetter jeg å smile, trene og spise sunt. 

Stor klem fra Marianne